Top

Som kristne er vi disipler, eller etterfølgere av Jesus. I en undervisningsserie i tre deler skal vi si litt om hvilken rolle Bibelen eller Ordet har i det. Vi skal si litt om «Jesus i Ordet», «Ordet i Jesus» og «Jesus som Ordet». I denne artikkelen skal vi se på Jesus i Ordet.

Mange foretrekker ordet etterfølgelse når vi snakker om disippelskap. Det fine med det ordet er at det understreker noe veldig viktig, nemlig at å være en kristen er å følge etter Jesus, eller sagt med andre ord, å ha Jesus som vårt eksempel.

For å ha Jesus som eksempel må vi imidlertid først besvare et viktig spørsmål: «Hvor finner jeg den Jesus jeg skal følge?» For de første disiplene var svaret enkelt. Han sto fysisk foran dem og de kunne bruke sine fysiske føtter til følge etter ham der han gikk. Hva med oss som lever nå, når Jesus sitter i himmelen ved Guds høyre hånd? Hvor finner vi den Jesus vi skal følge etter?

Det finnes jo veldig mange versjoner av Jesus. Du har Islams Jesus, mormonernes Jesus, rastafari-Jesus, politikernes Jesus (som selvsagt ville stemt på deres parti), den litt tannløse norske sosialdemokratiske Jesus og mange andre. Hvilken av dem skal vi følge? Hvis du er smart, og det er du, så sier du at vi selvsagt må følge den virkelige Jesus.

Å finne ham var noe av motivasjonen bak det som blir kalt den første jakten på den historiske Jesus. Dette var bibelforskere på 1800-tallet som forsøkte å se forbi «kirkens Jesus», for å finne det virkelige mennesket som levde i år 30. Planen var å gå til Bibelen, sortere vekk det de mente var senere tillegg og beholde det som de anså som autentisk. Resultatet ble omtrent like mange forskjellige «historiske» Jesuser som forskere. Hva var årsaken? En evangelisk akademiker traff nok spikeren på hodet da han skrev:

«Det uunngåelige resultatet av [jakten på den historiske Jesus], var at Jesus liknet mer på forskerne selv, enn på den jøden fra det 1. århundre som Jesus var[1]».

De som ville finne den virkelige Jesus, fant ikke så mye annet enn seg selv. Vi har også en tendens til å forme Jesus i vårt eget bilde. Hvordan kan vi unngå å gå i samme fella? Vi må akseptere det klassiske kristne synet, nemlig at den virkelige Jesus er den Jesus vi finner i Bibelen.

Det vil si han som møtte syndere med nåde, som renset tempelet med en pisk og som snakket mer om helvete enn noen annen person i Bibelen. Den Jesus som sa at vi kunne komme til ham og finne hvile og som også sa at den som ville følge ham måtte ta opp korset sitt og dø daglig. Han som sa at han skulle gi oss sin fred, som forkynte at den som tror på ham ikke skal gå fortapt, og som kalte oss til å gå ut til alle folkeslag og gjøre disipler av Ham.

Fordi den virkelige Jesus er for alle mennesker, er han ikke på noen annens lag enn sitt eget. Han er på sannhetens, rettferdighetens, hellighetens og skjønnhetens side. Det vil si at Jesus både vil bekrefte noe ved deg og utfordrer noe annet. Du kommer til å like sider ved Jesus og mislike andre. Derfor er det å følge Jesus både gledesfylt og utfordrende.

Det store spørsmålet er hvem han er. Er han virkelig Guds Sønn som ble menneske, da er det verdt å følge ham, koste hva det koste vil. Og skal vi følge den virkelige Jesus, må vi la ham være seg selv, og det gjør vi ved å akseptere at Jesus i Bibelen, er den virkelige Jesus. Alt annet blir en fantasi-Jesus i et menneskes bilde. En sånn Jesus er det ikke er verdt å følge.

[1] The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament by Andreas J. Köstenberger, L. Scott Kellum, B&H Academic 2009 ISBN 978-0-8054-4365-3 p. 112

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *