Idet vi nå lar den mer grunnleggende læren om Kristus ligge, skal vi gå videre til det fullkomne og ikke igjen legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger, og tro på Gud, med lære om dåp, om håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig liv. Hebr 6, 1-2
I februar fokuserte vi på grunnvollene i troen, slik de står beskrevet i avsnittet ovenfor fra Hebreerbrevet. Et av hovedpunktene er dåp, og det har jeg lyst til å si litt om nå. Jeg er overbevist om at en rett forståelse og praksis av dåpen, er en viktig kilde til liv og kraft i menigheten som vi ikke må gå glipp av.
Dåp møter vi første gang i Bibelen når Døperen Johannes kommer på banen i Matt 3,1ff. Johannes’ dåp var en dåp til omvendelse. En litt interessant detalj er at dåpen ikke var helt ukjent på denne tiden. Den ble praktisert i forbindelse med at en hedning omvendte seg til jødedommen. Han ble da en såkalt proselytt, en hedninge-jøde, og ble gjennom dåp og flere andre ritualer som bl.a. omskjærelse en del av Guds folk.
På bakgrunn av dette får Johannes’ formaning til dåp et fordypet innhold. Han sa altså underforstått til Israelsfolket: Dere er som hedninger dere også! Det er ikke fordi dere har Abraham til stamfar at dere automatisk er frelst. Dere må også omvende dere og leve i Guds vilje. Dette underbygger det som vi også tror, nemlig at det å være en kristen ikke handler om kultur eller familie, men et personlig valg om å vende seg fra sine synder og tro og etterfølge Jesus Kristus.
I tidligere tider var det mye konflikt knyttet til dåpssyn. Jeg har hørt at her på Jæren var det en smed som hadde latt seg voksendøpe og som kort tid etter måtte flytte til Bryne fordi ingen ville benytte seg av hans tjenester lenger. Samtidig har vi pinsevenner vært flinke til å stemple og latterliggjøre barnedåpen. Slik barnslighet er heldigvis mer eller mindre borte, og man har en positiv toleranse for hverandres ulike synspunkter. Faren er imidlertid at toleranse blir til likegyldighet og at vi svekkes i vår overbevisning. Toleranse betyr ikke enighet, men at man i kjærlighet velger å respektere at man er uenige. La meg derfor proklamere det klart og tydelig: Vi tror at Guds ord taler om at dåp skjer når et menneske selv bestemmer seg for å tro og la seg døpe, og at det skjer ved full neddykkelse. Dette er det nytestamentlige mønster, og det skal vi være trofaste imot.
Mottakelse av frelsen
Hvis vi kikker i Det Nye Testamente og spesielt i Apostlenes Gjerninger ser vi at dåpen hørte til mottakelsen av Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det var ikke noe snakk om frelsesbønn der! De som bestemte seg for å tro og ta imot frelsen blestraks døpt. Eksemplene er mange: Pinsedag (Apg. 2, 41), Samaria (Apg. 8, 12), Kornelius (Apg. 10, 47-48), Lydia (Apg. 16, 14-15), Fangevokteren (Apg. 16, 32-33) osv. Hvorfor gjorde de det og er det så viktig?
Jeg tror med vår praksis i dag, hvor folk må vente og vise at de har nådd et visst nivå av helliggjørelse før de er verdige til å gå i dåpsgraven, så fratar vi mennesker en velsignelse og hjelp til å starte det kristne livet. La meg gi deg et eksempel. Sett at du treffer noen som føler seg litt dårlig og deprimert og at du vitner om Jesus og om den gleden han gir, og tilbyr personen å be en bønn for å ta imot Jesus. Det finnes en viss sjanse for at personen kan komme til å tenke: ”Det skader vel ikke å be en liten frelsesbønn og se om det fungerer?” Det blir noe uforplikende over det. Spør du derimot personen om han eller hun vil la seg døpe, må de nok plutselig tenke litt mer over saken. Hvorfor det? Jo, fordi dåp er en offentlig handling. Man lover foran menigheten og foran verden å gi sitt liv til Jesus og man blir plutselig holdt ansvarlig for det. Det blir litt som ekteskapet. Man lover foran familie, venner, samfunnet, Gud og hans menighet og holde sammen i tykt og tynt. Skulle man ville gå tilbake på den avgjørelsen vil man bli holdt ansvarlig både på et personlig plan og av det offentlige. En frelsesbønn kan mer sammenliknes med samboerskap. Det skjer i stillhet, det skjer i det skjulte. Ingen blir tatt med på råd og folk finner ut av det etterhvert. Og skulle det gå dårlig, ja så kan man avslutte det i alle stillhet.
Med andre ord er det ikke bibelsk med lange kurs og forberedelser for å kunne ta imot dåpen. Dåpen er derimot et middel for å bekjenne troen på Jesus.
Dåpens innhold
La meg gå litt videre og fordype dåpens innhold. I Rom 6,3-5 står det at i dåpen dør vi med Kristus og gjenoppstår med ham. Hva betyr det?
Rettferdiggjort
Jo, for det første det vi finner hvis vi går videre til vers 7: ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden.” I dåpen får jeg del i Jesu død og dør med ham. ”Syndens lønn er døden,” sier Rom 6,23, og i dåpen finner altså den døden sted. Jeg får del i Jesu død på en måte, og synderen blir gjort ende på! Han er død. I Gal 2,20 står det: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus i meg. Det liv jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds sønn som elsket meg og gav seg selv for meg. Og videre i 2 Kor 5, 17: Hvis noen er i Kristus er han en ny skapning. Det gamle er borte, se alt er blitt nytt.
I dåpen får vi begrave og kvitte oss med det gamle og begynne helt på nytt. Men ikke nok med det, vi gjenoppstår til et nytt liv i Kristus. Dette er helt nødvendig, for hadde vi bare fått en ny start hadde vi sikkert gjort de samme syndene om igjen. Bibelen sier at ”vi er skjult med Kristus i Gud” (Kol 3,3) og får ”ikle oss ham” slik det står i Gal 3, 27. Hans liv og hans rettferdighet blir vårt liv og vår rettferdighet. Vi blir ett med ham, står det i vers fem og det er dette som er i kjernen av evangeliet, det salige byttet som Luther kalte det. Det er som å bytte en rusten Renault 16 fra 80-tallet med en splitter ny BMW 750, bare mye bedre. Vi bytter vår synd og elendighet mot Jesus rettferdighet og hellighet.
Død fra verden
I Gal 6, 14 finner vi en annen betydning av dåpen: ”Jeg er korsfestet for verden og verden for meg!” Når jeg dør i dåpen, dør jeg bort fra meg selv som sjef og mine egne krav og rettigheter. Jeg dør bort fra hva andre mennesker skulle mene og tenke om meg og fra mitt behov for å lykkes på denne verdens premisser. Og så står jeg opp til et liv hvor Jesus er sjefen og får bestemme.
Men nå kommer et viktig poeng. Når jeg kommer i en valgsituasjon hvor f.eks. Gud kaller meg ut i misjonen, eller Gud minner meg på å vitne for en arbeidskollega, eller jeg ikke føler for å gå på møte eller når noen tilbyr meg å jobbe svart, da er det egentlig ikke noe valg å ta. For det valget tok jeg i dåpen. Jeg bestemte meg der for å dø. Å, var det det jeg gjorde når jeg døpte meg, sier du kanskje. Ja, men husk at dette ikke er for å ødelegge livene våre, men for å gi liv. Et av Bibelens bilder på oss kristne er barn, en ting man kan si sikkert om barn er at de ikke alltid vet hva som er det beste for dem. Det gjør ikke alltid vi heller, men Gud vet. Derfor er lydighet til Kristus en kilde til liv, glede og overskudd. I dåpen, når vi forstår den på denne måten, finnes det en kraft til å leve et liv i Jesu etterfølgelse.
Når vi ser dåpen i dette perspektivet er det også veldig herlig med full neddykkelse for der går alle lemmene våre ned i vannet. All den elendighet vi er i stand til å gjøre, gjør vi jo med kroppen vår, og det verste gjør vi ofte med tunga vår. Men nå er alt det dette dødt og begravet.
Oppstandelseslivet
I vers 5 i Rom 6 står også det at vi skal bli lik ham i oppstandelsen. Her ligger det en dobbel bunn. For det første venter jo vi på en endelig oppstandelse, ved Jesus gjenkomst, evt. en forvandling for de som lever da. Da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er, sier Johannes.
På en annen side taler dette også om oppstandelseslivet. I foreningen med Jesus skjer det noe. Ikke bare tar jeg et valg om å følge Jesus, men et mirakel skjer: syndenaturen fratas sin makt (Rom 6,6). Det er derfor disippelskapet innledes med frelse og dåp i misjonsbefalingene hos Matteus og Markus. Det skjer nemlig et mirakel når vi bekjenner Jesus og blir frelst og døpt. Synden mister sin plass og mister sin dragning i våre liv og vi får komme inn i Guds barns frihet. Derfor er disippelskap og helliggjørelse nå plutselig mulig. Dette betyr allikevel ikke at synden, eller kampen mot den er borte (Rom 6,12). Det skjer ikke før i oppstandelsen.
Inn i legemet
I 1 Kor 12, 13 ser vi også at dåpen handler om å bli ett med Kristus, dvs. å bli ett med hans menighet. Når vi forkynner dåp i evangelieforkynnelsen, blir menigheten også en naturlig del av evangeliet. Dåpen er inngangporten for å bli en del av Guds folk og å bli tillagt menigheten.
Dette innebærer også en død: Jeg kan ikke velge mine brødre og søstre. Jeg kan ikke velge hvem jeg skal elske og bry meg om. Jeg kan ikke velge hvilken rolle Gud vil jeg skal spille i legemet. Kanskje må jeg ta mot til meg, eller kanskje må jeg gi opp mine ambisjoner.
Samtidig innbærer det liv. Å være i Kristus handler om å være i menigheten. Her kan man virkelig bære frukt. Her er vi en bolig for Gud i Ånden, her får man trøsten som Gud formidler gjennom sine barn, her får man muligheten til å tjene, her blir man oppbygd og så videre. Dess mer vi dør fra vår egen reservasjon, frykt og usikkerhet i forhold til hverandre og i stedet hengir oss til menigheten, dess mer tror jeg vi får del i den velsignelsen Gud har tenkt.
Hvorfor la seg døpe?
Fordi dåpen er en offentlig proklamasjon om at jeg tilhører Kristus og han tilhører meg, at jeg tilhører menigheten og at menigheten tilhører meg, at jeg har bestemt meg for å leve et liv med Jesus som Herre. Og fordi dåpen er mer enn et symbol. Den er et kontaktpunkt hvor Gud på en spesiell måte formidler nåde til å leve det kristne livet.